Profiltekst her!



Arkiv




Kategorier


Siste innlegg

Annonser








oppnå det perfekte forhold.

Til deg som alltid er der, til deg som liker meg, til deg som elsker meg, til deg jeg trenger så sårt, til min venn og kjæreste, til deg rett og slett.

 

Det finnes ikke, det kan utrolig nok være feilfritt. De første månedene er det akkurat hva det framstilles som, men det kalles nyforelsket. Før enset jeg ikke at han puster tungt når vi ser på film, eller alltid skal vinne en diskusjon vi ender opp med å ha (som vi skjeldent hadde). Men sommerfuglene forsvinner, feilene blir merkbare, ikke bare for meg, men for han å. Så kommer det øyeblikket man ikke har annet valg enn å stille seg selv kan jeg leve med dette, eller skal vi ende det nå? Jeg valgte personelig å leve med det, jeg kunne jo faktisk leve med det. Jeg kunne drømme meg bort i framtiden vi skulle ha når ting ble litt for ille for meg. 

 

Jeg er en idiot, jeg er det type menneske som leter etter feil i andre mennesker, jeg påpeker dem ikke alltid, men jeg finner dem uansett. Jeg startet forholdet mitt med å lete etter feil, er det for godt til å være sant så er det nok akkurat det. Det tok lang tid før jeg fant en feil ved kjæresten min, ikke før vi hadde vår ordentlig første krangel, ikke er han voldelig, ikke er han slem, men han reagerte på en måte jeg ikke ville trodd. Jeg oppførte meg på en måte han aldri hadde sett meg være før. Jeg er slem når jeg krangler i starten, så gråter jeg, mest av sinne og frustrasjon .. men også i frykt av at alt vi har blir borte pga. kanskje en liten drittting som hvem film vi skal se. 

 

Så bestemte jeg meg; jeg skal lese bøker om forhold, hvordan man skal være og takle ting. Det fungerte ikke, jeg er den jeg er, han er den han er, vi er oss på den måten vi er, og det funker eller så funker det ikke, slik er det. Så hvorfor skriver folk slike bøker i det heletatt? Alle forhold er forskjellige, alle mennesker lever forskjellige liv, alle har sine tanker og følser. 

 

Solen betyr for månen det du betyr for meg. Foruten solen kan ikke månen skinne, og uten deg kan ikke jeg leve. Bli som solen og skinn på meg fordi jeg elsker deg.

 


 

I mitt hode er det perfekte forhold kranglene våre, de øyeblikkene jeg blir furt og han erter meg, når vi ligger på hver vår pc i hver vår side av senga og ikke prater på noen timer, eller når jeg kødder lenge nok til at han tror jeg er seriøs. Jeg mener vi har et perfekt forhold fordi det er langt ifra perfekt, men det fungerer for oss. Slik som alle andre må finne sin ting, som fungerer for dem. Jeg er heldig, jeg er heldig fordi jeg vet at han hører på meg, stoler på meg, og tørr å si imot meg. 

 



2 Kommentarer






Høst i Norge - del godene deres

Som alle har fortsått, har høsten kommet til Norge, altså tykke gensere, skjerf og fine hansker. Har vi ikke gledet oss til dette med sene tekopper og røde flasker med vin. Haha. Uansett, når kulda kommer er ikke alle like heldige , så dra fram smilene deres, de gode sidene og del hva dere har. Har dere noen tykke gensere dere ikke trenger så vet jeg om fler som gjør det. Vær gavmilde, Frelsesarmeen tar imot det dere har, så vær gode mennesker.

Ha en fin fredag, og nyt høstens vakre syn.



1 Kommentarer






FORDI DET ER SÅNN DET ER!

?Fordi det er sånn det er!?

 

Tenker jeg for mye på det? Ja sikkert, men det er visse ting i samfunnet som ikke kunne plaget meg mer enn det gjør. Sånn som måten vi lever vårt firkantede liv, der noen mennesker seg ut til å ha satt normene for hva som er greit og ikke.

Det er altfor mye som ikke burde vært som det er, men vi kan ikke ta opp alt, kan vi? Èn ting vi kan ta opp er hvor firkantede vi er når det kommer til utseende. Xx-small eller xx-large skal det definere oss som mennesker? Jeg mener ikke det. Jeg mener det motsatte. Blått eller brunt hår? Sier det noe om hvem er jeg som person? Nei det gjør ikke det.

Som servitør møter jeg alle typer mennesker, alle farger, former og stiler. Det er en ting jeg har forstått ganske fort, uansett utseende er de alle like hyggelige, snille og som oftest like egnet for de samme tingene. Han gutten med blått hår er like smart og pålitelig som han i dressen i andre siden av rommet.

 

?Som mamma sa, om du dro for å ta tatovering, men mannen som skulle tatovere deg har ikke en eneste tatovering selv, og ser forsovet ut som en normal pappa. Ville du ikke reagert på det??

Jo, jeg ville nok reagert på det, fordi jeg lever i den samfunnet jeg gjør. Så spør jeg meg selv, hvorfor skal jeg reagere på det? Han normale pappaen kan være like flink i den jobben som en med hanekam og ansiktet fult av tatoveringer kan være som advokat eller revisor for eksempel.

Så hvorfor dømmer vi hverandre ut i fra utseende? Hvorfor kan ikke vi alle bryte normene? Kan vi ikke leve i en verden hvor utseende, stil og vekt ikke har noenting å si når du søker jobb, leter etter kjæreste eller finner deg nye venner?

 

 

Vær så snill, la meg ikke være den eneste som tenker slik. Jeg med min middelmådige klesstil og helt normale frisyre, uten en tatovering eller piercing noe sted. Jeg er like god og har like stor rett til å være her som alle andre. Så om jeg i morgen farger håret lilla, så har jeg fortsatt den retten. 






0 Kommentarer






Hunden sitt velvære

Hei :) Jeg lå på mobilen, rett før jeg hadde tenkt å legge meg. Jeg kom over det å lese litt fra FOD sine nyeste oppdateringer, og fikk altformange tanker i hodet som jeg ønsker og dele med dere. 

1.  

Jeg forstår det med sommer, og at det kan være vanskelig å konbonere det med kjæledyr og reise bort. Jeg personelig har hund, og har alltid hatt hund, familien har også alltid hatt hund. Jeg ser ikke det med ferier som et problem, om ingen har tid til å passe dyret ditt finnes det steder du kan sette dem, som et feriehjem feks. Dette er kanskje noe for lommeboken, men tenk dere litt om. Før du setter hunden din fra deg i skogen så den sulter, eller forlater den ved motorveien, du valgte og skaffe deg et dyr .. burde du ikke tenkt over konsekvensene ved det? Jeg vet at om ingen har tid til å passe hunden min, ja da får jeg ikke reist på ferie da. Det er et valg jeg tok når jeg skaffet meg hund, så til alle dere hjerteløse mennesker der ute som heler tar livet av dyret for å reise på ferie i en uke, dere fortjener ikke ha dyr. Om dere skaffet dere dyr før dere tenkte på dette, så var dere ikke klar for det. OG om dere skylder på barna, sier de maser om ferie: forklar situasjonen. Det har jeg vokst opp med, og jeg har absolutt ikke tatt noe skade av det.

2. 

Noe jeg ønsker veldig høyt, er at fler tar seg tid til å se på omplasseringshunder, det er så mange fine, gode, snille og ikke minst nydelige hunder der ute som trenger et hjem, og står der på randen til å bli avlivet fordi for få mennesker gidder å la tanken om omplassering streife seg engang. dere som tenker at det bare er dyr man må jobbe mye med til omplassering, nei. Snakk med noen som har omplasseringdyr, som feks meg. Greit, vetdere hva et av de største problemene kan være? De blir ekstra glad i dere, redd for å bli forlatt igjen, men jeg ser ikke på det som en negativ ting. Leter dere etter en fin familiehund, turkompis eller lekekameraet? Det sitter en hau av dem og venter på at dere skal komme og hente dem. De kommer til å elske dere ubetinget, det kan jeg love. 

3. 

Ikke gi opp uten grunn, det og ha hund fra tid til en annen, det kan være slitsomt. Jeg personlig har en hund som nekter å slutte å bjeffe, det kan være irriterende, og jeg kan bli veldig oppgitt og sint, men jeg gir aldri opp. Vi prøver nye teknikker på å få henne til å slutte, hun bjeffer på alt som kan, og noenganger bare uten grunn. Vel sånn er det, hun hadde ikke lært at det ikke var greit når hun kom hit som 1åring, og det lar meg sitte igjen med oppgaven om å lære henne det. Skal jeg omplassere henne av den grunn? Nei. Dessuten, samlivproblemer? Hunden passer ikke inn? Det kan jeg forstå, tilsammen hadde dere tid, men ikke ellers. Okei okei, men en jeg ikke går på et livsendring, som barn feks. Det er fult mulig og ha baby med hund. Familien min klarte det uten problem, til og med to! Skal jeg gi dere et godt råd? dette gjør at hunden blir en perfekt familiehund, ikke stressende og gjør hverdagen mer slitsom, ikke la barna leke med den. La dem kose, men da skal han sitte først i starten hvertfall. Når jeg var yngre hadde vi en god hund, jeg fikk aldri leke med han, men jeg kunne ligge på han, småbarn kunne dra han i ørene, stikke hendene i munnen hans, og han klagde ikke, fordi han passet på barna, var aldri agressiv eller volsom, han var som en ekstra hjelp når mamma trengte å slappe av. 

 

Så tenk litt, plis. Det er for mange omplasserings plasser som blir tatt for dårlige grunner, og det er for mange hunder som sitter og venter på en familie, ta dere litt tid og se på disse før dere ser på et helt nytt valpekull. 



0 Kommentarer






uten mål

Siden jeg har vært ganske ung har jeg vel vært utfattelig dårlig på å følge målene jeg setter meg selv. Jeg er verdensmester i å forvirre meg selv, og ikke finne ut hva jeg selv vil og mener. Gi meg to valg og du ender opp å sitte der i timesvis, for jeg klarer aldri bestemme meg for hva som er best. 

Før så var det nok enda mer ille enn det er nå, kjæresten min har jobbet mye med å lære meg å tenke selv, og ikke bare flyte og lene meg i skyggen til andre. Skal inrømme at det er nok det jeg mener er mest behagelig. Jeg liker ikke at folk forventer noe av meg, fordi jeg føler at jeg aldri kommer til å gjøre dem fornøyd nok. Selvom jeg alltid har ønsket det, så kan jeg ikke gjøre alle glade. Det å sette seg selv sist i lengden er aldri en god ide. Jeg er veldig følsom og tar nok kanskje til meg alt folk sier om meg. Derfor så liker jeg meg egentlig best alene. Det å sitte alene med bøkene mine, pcen og klage på alt jeg vet om er vel det jeg kan best. Jeg har jo mine trygghetsmonomenter jeg også, som kjæresten. Han vet vel hver eneste følse jeg har, og kan lese meg uten at jeg trenger si noe om hvordan jeg føler det der og da. Jeg vet godt at jeg har gode venner som også vil hjelpe når jeg ikke kommer meg fram dit jeg vil, men jeg hater når folk prøver å hjelpe, jeg hater å prate om ting, fordi jeg hater å føle meg til bry. Hvorfor skal mine tanker og følser bry noen andre enn meg selv? De bryr ikke meg engang. 

Jeg kan sitte timesvis foran speilet og gnage på meg selv. Du er for tynn. Øynene dine er for stor. Se på den nesa. Slutt å spis så mye dritt. Se på huden din. Det er ikke rart ingen sier du er pen. Det er ikke rart du aldri blir sett to ganger på. Spis mer da. Tren. Du er for tynn. TYNN. Du er så tynn at du er stygg. Du er for stygg, Therese. Så imellom meg og megselv, så er det mye hat kanskje. Hat nok til at sminkespeilet mitt en knust. Så mye hat at jeg bruker tonnevis av penger på sminke, og enda fler timer foran speilet. Så mye hat at jeg skifter minst 5 ganger iløpet av dagen fordi uansett hva jeg tar på aldri er bra nok. Det kler alle andre og gå sånn, men ikke meg, sier jeg om og om igjen når jeg ser meg i speilet. 

Det verste er vel når man skal pynte seg, bli pen, føle seg pen. Det ender somregel opp med at jeg alltid er på nippen til å avlyse avtalene og sette meg på sengekanten med alle klærene  jeg har utover gulvet, og sitte der fortumlet og såret over at ingenting var pent nok, ikke bra nok. Hvorfor har jeg ikke fine nok ting? Hvorfor sier andre at de vil låne ting av meg? Hvorfor låner de klær av meg? Hvorfor? Hvordan kan de det når alt som ligger i klesskapet er så forferdelig og stygt. Kanskje fordi det kler alle andre. De er bra nok til å gå sånn, Therese. 

Jeg skal bruke et år på å trene 5 dager i uken, spise riktig, og være pen nok. Jeg vil være pen nok, jeg vil føle meg bra nok. Jeg vil at kjæresten min skal komme hjem fra militæret og være sjokkert over hvor pen jeg har blitt. For noe jeg aldri kommer til å forstå er hvordan han kan si at jeg er pen, ser han noe annet enn det jeg ser i speilet? Ser han noe annet enn hva jeg forestiller meg? Hva ser menneskene rundt meg? Hvis det er sånn at jeg er bra nok, hvorfor kan ikke jeg se det? 

Innerst inne vet jeg vel at det ikke en min skyld at jeg er tynn, for jeg spiser heletiden. Jeg vet at hadde jeg vært så ille så hadde jeg vel ikke hatt en så fantastisk kjæreste som gjør alt for at jeg skal ha det bra. Jeg vet at jeg aldri hadde blitt kjekket opp, jeg vet at jeg hadde fått høre det ofte nok. Jeg vet nok at jeg må bare innse det selv, at jeg er ikke så ille som jeg tror,  jeg må ikke være så streng mot meg selv. 






0 Kommentarer






når ble mennesket så egoistisk?!

"You've got the words to change a nation, but you're biting yout tongue. You've spent a lifetime stuck in silence, afraid you'll say something wrong. You've got a heart as loud as lions, so why let your voice be tamed? We're a little different, there's no need to be ashamed. You've got the light to fight the shadows, so stop hiding it away"

Jeg blir så oppgitt, hvorfor må alltid en eller annen tulling dømme det den ikke vet noe om? Når jeg hører folk kalle de som feks. ruser seg for tapere så blir jeg alltid sint, og jeg kjenner jeg blir forbanna nok invendig til å klikke helt. Hvorfor er vi så trangsynte? Hvorfor kan vi ikke forstå at det som oftest ligger mer bak? Ja, greit, gjør du ting fordi det er kult, så er du en taper.. men de fleste kom et sted fordi det ligger et problem bak. Tro meg, har du store nok problemer søker du alt for å kunne glemme disse problemene, og endags pause er godt nok.      
Kanskje noen lever et litt skråere liv, et liv som ikke er helt godkjent av samfunnet. Det er ikka bare, bare å være på bunn, det er heller ikke lettere å ha et samfunn på nakken som dømmer en hver bevegelse du gjør. Jeg snakker om generelle ting, rus, kutting, alkoholmisbruk osv.. Det er sånn det har blitt, og det blir aldeles ikke bedre av at alle skal sette en finger på hva de gjør. Mennesker gjør feil, vi gjør tusen feil i løpet av livet, kanskje millioner. Så om du er så perfekt og feilfri selv.. vis dem hvordan de skal løse alle problemene da? Jeg sier ikke at løsningene på problemene ligger i bunnen av flaska, men løsningen på alt finnes heller ikke i sjelsordene og tankene du har om de som ikke har det så bra med seg selv.      
Så når du ser dem, hva får seg til å tenke  jævla taper eller noe lignende? Hvorfor er det så mange mennesker som ikke klarer å tenke, hva skjedde med deg da lillevenn? Hva gjorde livet deg galt? Ikke alle har det like lett, jeg personelig har et bra liv, gode foreldre og venner for å ikke glemme en fantastisk kjæreste, likevell klarer ikke jeg å lukke øynene, sette skylapper på og glemme alle menneskene som finnes. Om jeg ser en narkoman på gaten, så kanskje jeg ikke gir dem penger, men dere skal vite at jeg nok av ganger har gått og kjøpt mat til dem. Se dere litt i speilet, ingen er perfekte, og vi har nok av tid og somregel penger til å hjelpe de litt mindre heldige. De trenger kanskje en å sette seg ned å snakke med som ikke dømmer dem, eller noe slikt. Hva er det vi driver med? Hva gir oss rettighet til å dømme mennesker vi vet lite om? Jeg vet ikke om dette bare er i hodet mitt dette er et stort problem, men seriøst.. til alle dere som gir faen, og går rett fordi, tenker taper osv.. tenk litt. Hva om det hadde vært deg? Skulle jeg gått rett forbi deg? Hadde du blitt bedre om jeg trykket deg lenger ned når du nesten var på bånn fra før? Kanskje ikke. 
     
"I'll never stop, helping to pull you through. Whatever it takes I get what you need. When you're taking steps, but need to go faster.. we can speed trough streets so the shadows can't catch you."





3 Kommentarer






overvektige barn

Jeg har ikke barn, og jeg har aldri vært overvektig selv, men jeg undervektig, og har en BMI som er mye lavere enn den burde. Folk har forskjellige meninger om dette, men jeg skal skrive hva jeg mener, ikke om overvektige barn, men om foreldre men overvektige barn. 

Jeg har et utrolig godt forhold til min egen mor, vi snakker om alt og jeg har ingenting jeg trenger å holde skjult for henne. Ikke fordi jeg ikke gjør gale ting, eller fordi jeg ikke får kjeft, men fordi en åpen og ærlig dialog er viktig for å ha et fint forhold mener både jeg og hun, og det kan jeg ærlig si at funker. Mamma har alltid sagt at jeg ikke skal fokusere på hva som står på vekta, men heller på hvordan jeg ser ut. 

Så når du ser at barnet ditt begynner å legge på seg, hvorfor fortsetter du sånn? Jeg mener ikke at det er barna som er problemet, jeg mener at det er foreldrene. Når jeg var liten var godteri og brus bare på lørdager. Jeg fikk lov å drikke et glass sjokolademelk på i helgen, og jeg fikk ikke lov å sitte inne hele dagen. Uansett vær og forhold måtte jeg være ute minst i en time. Kanskje det ikke alltid var like mye å gjøre, men jeg fikk være ute en times tid. Mamma og Pappa har alltid støttet opp alle ideretter jeg har hatt lyst å prøve, men jeg er ikke et menneske som liker sport, jeg liker å trene på egenhånd, så jeg endte opp på teater. 

Så over til det temaet jeg vil prate ordentlig om, det er hvordan kan dere la barna deres bli overvektige? Jeg skulle ønske mamma og pappa aldri hadde brus i huset, for det er noe man får hekta på. Alle ungdommer og barn vil selvfølgelig ha et glass cola enn et glass vann. Og hva gjør dette med kroppen? Intet godt ihvertfall. Min egen mor har aldri likt fisk, hun hater det så hun må faktisk gå ut av huset når vi spiser det, men likevell har hun alltid vært nøye på at jeg skal spise det. 

Jeg sier ikke kutt ut sukker, jeg sier spis variert, pass på at ungen din er i mye aktivitet, ute å løper og leker. Jeg vet om barn som sitter inne foran xboxen sin hele dagen, også lurer jeg på hvorfor får de lov til det? Jeg vet om de som får med litt chips på siden av matpakka, hvafaen? Jeg er lei av voksene som ikke tenker på hva barna spiser. Jeg går en linje der jeg må studere og sette meg nøye inn i kost og livsstilsykdommer. Det skal ikke så mye til for at barn skal få diabetes, og tallene på hvor unge folk med diabetes 2 er blir bare lavere og lavere. Har du lyst at sønnen din på 5 år skal få påvist en livsstilsykdom fordi du alltid lot han spise det han ville? Så jeg mener at IKKE alle foreldre, fordi jeg mener ikke at alle dagens foreldre er sånn, men noen foreldre burde tenkte på hva de fôrer opp ungen sin på, fordi det er ikke ungen sin skyld at de blir overvektige, det er deres. Dere bestemmer kostholdet, dere bestemmer hva som ligger i kjøleskapet. 

Gå foran som et godt forbilde, spis variert og sunn mat, tren en gang i blandt og ta vare på dere selv. Usunt kosthold påvirker ikke bare kroppen invendig, men også på andre måter. Man får feks, mer kviser i ungdomsstiden. Det styrker ikke selvtilliten med tre, fire valker og 40 kviser i ansiktet. Spesielt ikke som tenåring, fordi vi er turbulente og usikre på oss selv fra før av. Senest i dag hørte jeg om en gutt som ble sendt på en camp for litt større barn, da han gikk i 6 klasse, og han ble kåret til den største 6 klassingen. Hvordan tror du det føles? Du er den feiteste kidden av alle 6 klassingene, du er til og med feitere enn noen av de som er eldre enn deg altså! HAAHAH Hvordan tror dere det er? Vil dere at barnet dere skal ha det sånn? 

SÅ JEG MENER DET, DERE HAR ANSVARET FOR AT BARNET DERES SKAL FÅ I SEG RIKTG MAT. SETT DERE NØYE INN I LIVSSTILSYKDOMMER OG KOSTHOLD. FORDI DA LÆRER DERE KANSKJE AT DET Å KUTTE UT SUKKER OG SØTSAKER ER RIKTIG, MEN DET Å TENKE OVER HVA DERE SPISER DERIMOT HAR NOE Å SI.







0 Kommentarer






FOD - og adopsjon av hund.

Noe som plager meg er at det er fult av hunder og katter som trenger et hjem, hunder som står klare til omplassering som bare står og venter på at å bli elsket og tatt vare på. Hvorfor avler dere opp så jævlig mange valper når det kanskje står en 2 år gammel kjempefin hund og venter på en familie? Hvorfor henter dere ikke den i steden? Jeg støttet alle slike saker med hele mitt hjerte. 

Jeg personlig har en omplasseringhund, og det er ikke den første som har bodd i huset vårt. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg skaffet meg Kamilla isteden for en liten søt valp. Jeg anbefaler alle som har lyst på hund til å kjekke opp med http://www.fod.no/ først, eller andre omplassering steder. Det ligger også mange hunder på finn.no som virkelig trenger et hjem. Hvorfor kan dere ikke hente en frisk og fin hund derfra i steden? HVorfor må dere ha en valp fra et nytt kull, for det er valper klare for omplassering også. Og tro meg, dere blir like glad i den hunden dere hentet på FOD som den dere henter hos oppdretteren. 

Fod har somregel opptil 20-30 hunder klare på kennelen som trenger et nytt hjem. De motar hunder i alle størrelser, og en stor spredning i alder. De har både tisper og hannhunder. Mange av hundene havner der på grunn av skilsmisse, flytting eller allergi og lite gjennomtenkte hundekjøp. De mottar også hunder fra politiet som de har plukket opp og ikke har klart å finne eieren til. De overtar også hunder gjennom mattilsynet, dette kan være hunder som ikke har hatt det spesielt bra hjemme. 

Fod er nøye på hvem som får dyrene, og du må igjennom 4 steg for å få hunden- Først og fremst må du Fylle ut søknadspapirer og inn for en samtale, du må planlegge et tidspunkt for ditt første besøk. Du må en samtale med en av de som jobber der om søknaden din, og dine planer for ditt framtige hundehold. De danner seg derfra en mening om du er et bra hjem for hunden.  Andre skritt er å bli kjent for hunden. De vil ta introduesere deg for noen hunder de mener vil passe inn hos deg. De mener det er viktig å bli kjent med hunden før den får være med deg hjem. Det varierer litt fra hund til hund hvor mange møter og hvor lang tid dere trenger sammen. Tredje skritt er en prøve periode, om de føler at du og hunden passer sammen, så kan du ta med hunden hjem på en prøveperiode. Dette er for at du skal på se om hunden klarer å tilpasse seg sitt nye hjem. Du må nå være helt sikker på om du vil ha hunden og at du er i stand til å ta vare på den i flere år. Du må skrive under på en avtale om vilkår for prøveperioden og betale er depositum. Fjerde skritt er, dersom du bestemmer deg for å beholde hunden etter prøveperiodene ås må du skrive under en kontrakt om adopsjon. 

Dette høres kanskje ut som mye arbeid, men jeg mener det er bedre å kunne prøve å hunden litt før du er sikker på at du skal ha den. Og tenk deg, denne hunden hadde en kanskje en familie den var glad i.. men pga feks. allergi blir den plassert på en omplassering gård.. der den står dag inn og dag ut å venter på en som kan komme og gi den et hjem.. vil ikke du være denne personen? 

Her er noen av hundene som ligger ute for adopsjon for øyeblikket : http://www.fod.no/?page_id=124 VÆRSÅSNILL tenk over det å adoptere en hund ihvertfall, og støtt fod, og andre omplasserings steder. Lurer dere på noe ang hvordan det er å ha en omplasseringhund så er det bare og spørre. Jeg personlig adopterte kamilla (hunden min) for snart fire år siden, og hun er fem den dag i dag. Fire år med hunden viser mye om hvordan det er og omplassere en hund. 

Først og fremst vil jeg si det at det er stor sannsynlighet at hunden blir litt ekstra knyttet til deg fordi den trossalt har blitt forlatt før.. noe min hund er, og jeg har erfart at mange andre omplasseringhunder også er. Det er ikke en ulempe, tro meg. Spørr i vei, og støtt gjerne FOD. 


Dette er da lillejenta mi, Kamilla. 




0 Kommentarer






for tynn?

For tynn, for feit, for store hofter, for liten rumpe, puppene dine er ikke bra nok, magen din er ikke flat nok. Nå må folk slutte. 

Jeg vet jeg er tynn, jeg kan si det med engang. Jeg vet jeg er UTROLIG tynn. Jeg ser kanskje ikke ut som om jeg spiser i dine øyne, men det får være ditt problem. Jeg trener ikke, jeg spiser drittmat, jeg spiser det jeg skal ha i meg i løpet av en dag. Kanskje jeg skipper frokost, men jeg spiser for 4 mens jeg er på skolen. Så skal du si til meg at jeg må legge på meg? Det går ikke. Jeg kan ikke legge på meg. Skal du spørre meg om jeg har hatt en spiseforstyrrelse? Er du klar over hva det gjør med selvtilliten til et menneske? 

Om du spørr meg om det, kommer jeg til å gå å se meg i speilet hver dag de nærmeste dagene med tårer i øynene og se på meg selv som et beinrangel, men sier du ikke noe så tar jeg kroppen min for det den er, jeg lever med den og tenker at så lenge jeg ikke er syk så går det bra. Jeg elsker kroppen min, ikke fordi jeg er tynn, men fordi jeg har lært meg selv å like den. Jeg blir kvalm av dere som sitter å sier at det å ikke være tynt er stygt. Jaha, skal jeg sitte å si at noen kilo ekstra er stygt? Jeg kan rett og slett ikke noe for det at jeg er tynn, jeg har høy forbrenning. Dere kan se på meg som usakelig som skriver dette, men jeg er veldig lei av all denne kroppsfiksjonen. 

Folk ser ut som de gjør, tynne, feite eller midt i mellom. La dem se ut som de vil, snakk heller om at man skal bli glad i den man er. Nyte den man er. 






0 Kommentarer






HJERTELØST!

Ja, for meg er det hjerteløst. Det å gå å kjøpte seg en pelskåpe for meg helt forferdelig. Jeg har aldri i hele mitt liv kjøpt noe laget av ekte pels, eller med ekte pels på. Moren min, faren min, eller noen i familien min kjøper ikke ting til meg av pels, heller ikke til seg selv. Fake pels, yes! Ekte, ikke faen. 



Så ja, du som lager pelskåper, du som dreper dyr for å lage klær, du ja. Når mistet du medfølsen din? Når ble du så kald og hjerteløs? Hva fikk deg til å ta livet av noe så uskyldig og forsvarsløst første gang? Beit ikke samvittigheten fast i deg? Var du ikke lei deg etterpå, eller fikk vondt inne i deg? Hva fikk deg til å gjøre det igjen? Var det pengene? Klærene? Eller rett og slett å ha makt over nå så lite og uskyldig? 

Jeg vet ikke hva som går igjennom hodet til et menneske når dette skjer. Jeg har ikke en villeste ide, og jeg kunne ikke tenke meg det heller. Selv har jeg to hunder, eller mamma har èn og jeg har èn. Kamilla heter pelsballen min, og ja hun er en pelsball. Hun har den fineste pelsen jeg har sett, og den er svart, god, og helt fantastisk varm. Ville du sett på den som noe du kunne lagd klær av? Ikke jeg. Jeg kunne aldri tenke meg å lage en kåpe ut av hunden min, og hvis ikke du kunne det heller.. så hvorfor har du på deg en kåpe da? Hvorfor lot du noen andre ta livet av et dyr, for så å bruke dyret som "mote" etterpå? Jeg kunne spyttet på mennesker som går i ekte pels. Jeg ser på det som hjerteløst. Det er umenneskelig. 

Kan du ikke gå i din egen hud i steden?! Dette er et spørsmål jeg stiller meg selv ofte. Hvorfor ikke en olajakke, eller noe slikt? Hvorfor akkurat pels? Hva gjorde at pels ble så godt likt?! 

Hvis du kjøper pels, så kjøper du lidelse! sier dyreverner Siri Martinsen.

Siri Martinsen er en kvinne jeg ser opp til, hun jobber mye imot pelsindustrien. 

- Kritikere mener at dyrevernere bryr seg mer om dyr enn mennesker?

- Det er en drøy påstand. Hvis du ikke bryr deg om dyr, hvordan kan du da bry deg om dine medmennesker, parerer Martinsen.

Så still deg selv det spørsmålet. Når du ser noe med pels i en butikk, tenk på det stakkars dyret det var. Tenk på den ulven som kanskje hadde en liten unge som gikk å lette etter mammaen sin i skogen mens noen hadde fanget henne. Mens hun lå på en benk der hun kanskje ble skalpert levende, og lide mer enn du kunne tenke deg, så gikk denne ungen hennes rundt, utsatt for mange farer, alene, redd, suten. Når moren til slutt døde av smertene, tok det ikke mange timene før babyen hennes døde heller. Denne lille ungen hennes døde kanskje av sult, frykt eller rett og slett kulde. Kanskje den ble tatt av et annet dyr. La tankene gå noen ganger igjennom hodet ditt, er denne pelskåpen verdt det da? Er det bra nok for deg? NEI, dyret som henger der på veggen er for verdifult for meg. Jeg kunne ikke tatt det på meg, fordi dette dyret fortjener ikke å bli framstilt på denne måten. Dyret skulle fått levd sin egen gang. Om kanskje alle til slutt kan tenke sånn, så minsker salget av pels, og da minsker drap av uskyldige dyr. 

Har du medfølelse? Bryr du deg? Eller .. er du hjerteløs? 

 

 



0 Kommentarer






uutholdelig

Det startet på ungdomsskolen, jeg sluttet å bry meg, jeg byttet ut alle vennene mine, skulket, var bare frekk og irritert på alle som prøvde å hjelpe eller fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Utrolig at jeg i det heletatt gikk ut av ungdomsskolen med karakterer mener nå jeg, og hadde jeg vært læreren min hadde jeg ant. klappa til meg. Jeg var jo så håpløs, og frekk. Jeg husker så mye jeg har sagt og gjort mot lærerene mine. De viste hvor de fant meg, på røykehjørnet bak hallen. Der sto jeg med alle vennene mine, de vennene jeg har null kontakt med i dag. Jeg snakker med en av de, men hun er og blir min beste venn. Snakker jo selvfølgelig med noen av dem med jevne mellomrom, med det er ingen av de jeg møter uten om min kjære Stine. 

På vgs, var jeg like ille første året. Jeg hadde ikke peiling på hvor jeg ville i livet, og heller ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det endte med at jeg flyttet til Jessheim en periode, men flyttet etterhvert hjem til Mamma og Pappa igjen. Jeg trives godt hjemme, jeg liker at de setter krav til meg. Så begynte jeg på skolen igjen etter sommeren, etter en hel sommer med Andrè. Andrè har alltdi vært streng på at jeg skal gjøre det jeg er pliktig til, møte opp på skolen og bli noe jeg å. Han ringte meg somregel hvert friminutt de første skoledagene mine for å gi meg en liten peptalk på hvorfor jeg ikke burde skulke og hva jeg kan bli om jeg prøver. De lød somregel sånn: du er smartere og har så mye potensiale jentami, om du bare vil og gidder. Vis meg hva du kan nå! Dette er setningen jeg hadde hørt for mye, men fra han var den vell annerledes, for jeg har ikke skulket siden, og jeg har oppnådd så mye, jeg har fått lærlingsplass på et av oslo sine beste steder ant. Og jeg har så lite fravær og har ikke blitt nedsatt i enten orden eller oppførsel, noe jeg ikke har blitt hvert år siden jeg begynte på ungdomsskolen. Jeg gruer meg likevel like mye hver gang de sender ut midtterminskarakterer. Jeg går og venter på dem i posten hver eneste dag! De har blitt sendt ut i dag, og for meg er det så ille .. jeg er like redd for dem enda. Jeg vet de er greie, men de skremmer meg så mye faktisk. Jeg har nesten angst for å se på karakterene mine. Jeg hater det. 

Men jeg kan si at jeg er stolt av meg selv! Og til dere som skulker skolen nå, og gir faen .. dere aner ikke hvor dumt det er. Dere har sikkert hørt det tusen ganger, men jeg har måtte jobbe dobbelt så hardt som de andre jeg går med for å få greie karakterer, fordi jeg har mista så mye på skolen. Når jeg søkte lærlingsplass og måtte legge fram gamle attester med fraværet mitt på var jeg direkte flau og irritert på meg selv. Vil dere noe i livet, må dere jobbe for det. Jeg måtte jobbe for å få den drømmen av en kjæreste jeg har i dag, og det måtte han å! Jeg måtte jobbe til jeg nesten traff veggen for å få en lærlingsplass, og jeg har jobbet kveld på kveld på kveld sammen linja mi, på 30 stykker, for at vi alle skal få råd til å resie til Paris sammen nå den 14. April. Så hardt arbeid lønner seg.. Husk det. 






0 Kommentarer






mammas svik

Jeg er nettopp ferdig med boka om Alvdal saken som de fleste av dere sikkert har hørt om. Jeg kan ærlig innrømme at det er en av de tøffeste bøkene jeg har lest. Jeg har også lest boken om Christoffer, som heter "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl" . Alvdal saken er en stor sak, som det ligger mye mer bak en det som har blitt skrevet i eventuelle avise og på nett. Boken inneholder mye informasjon om både foreldre, stefedre osv som ikke er lagt ut så mye om. Dessuten inneholder også boken om episoder fra punkt til prikke. 

"Jeg har gått på skolen med blått øye og hovne lepper etter grisebank. Halve ansiktet var oppskrapet etter at jeg ble dratt ned trappa etter anklene." 
- Utdrag fra boken. 

Det jeg er mest sjokkert over mens jeg leser er faktisk det at ingen har gjort noe spesielt. Jenta bak boken har blitt kaldt lystløgner gjennom hele oppveksten og uansett hvor mye hun sa ifra var det ingen som trodde på henne om overgrepene. Hvorfor tror ingen på et lite barn? Ingen barn har slik fantasi, spesielt ikke om seksuelle overgrep tenker nå jeg. Jeg ble utrolig skuffet over dagens barnevern etterhvert som jeg leste boka. Hva får dem til å tro på morgen? Jeg håper de sitter der og føler seg dumme, idiotiske og angrer etter at moren satt i retten og bilde på bilde, video på video ble vist av overgrep mot ungene hennes og andre barn, som hun har vært en del av å stå bak. Dette har foregått i hennes hus, bak en mor sine fire vegger. En kvinne som selv har utalt seg om at hun ville ha en unge fram til den var 2-3 år så kunne hun kvitte seg med den, for da husket den ikke overgrepene, en kvinne som har fått barne framstilt som funsjonshemmede for å få mer penger og støtte fra staten. 




 



0 Kommentarer






et lite barn sin stemme

Det verste jeg leser om er barn som ikke har det som de skal, mange ganger har jeg sagt at til foreldrene mine at de er verdens verste foreldre når jeg er sint, men så vokser man opp, og ser hva det er. Jeg håper at jeg ikke er den eneste som setter så mye tanker inn i dette.

Barnemisshandling er noe av det verste jeg vet om, og setter det høyt. Om et barn ikke har det bra, så er det som skjærer så dypt i hjerterota for meg. Jeg har nettopp lest ut boka om Christoffer, som heter "Jeg tror nok du skjønner det sjøl" som jeg måtte gråte meg igjennom. Hvordan kan et voksent menneske gå på et lite barn med psykisk eller fysisk vold? Et lite barn, forsvarsløst barn. 

Hvordan kan et voksent menneske ta vekk drømmene, det lekene smilet og det lille som skal til for å glede et barn? Vet dere hva jeg syns er enda verre? Det er de menneskene som mistenker eller vet at noe skjer uten å gjøre noe med det. Jeg er også skuffet over barnevernet i Norge, som har latt så mange saker glippe ut av hendene sine. Jeg har sett/snakket med/kjent mennesker som har fått det verre gjennom barnevernet. Jeg har også møtt voksene som gjør alt for barnet sitt, og prøver å gjøre det best mulig for den, men barnevernet nekter hjelpe til. 

Jeg har også venninner som har fått barn, og som barnevernet har bare antatt at de ikke kan passe på så de prøver å ta det fra dem. Hvorfor skal dem kunne ha rettigheter til å kunne ta et barn fra en nybakt mor, kunn fordi de tror hun ikke kommer til å klare å passe på det? 

Hvis du ødelegger drømmene til et barn, eller håpet, så ødelegger du framtiden til barnet. Jeg håper jeg ikke er den eneste som ser denne problemstillingen, jeg håper at folk kan begynner å se litt rundt seg, å ikke bare fokuserer på seg selv. Jeg håper at noen fler en meg håper at vi kan lytte til barna, og ikke la et barn bære vekten og smerten alene. Ting er ikke bedre om ingen vet om dem, ting burde bli satt mer fram, vi burde lære barna at det er ingen skade i å si ifra om noe er galt. Det er ingen skade å sende gjøre noe med mistanken sin heller, og man skal aldri være redd for å prøve å hjelpe. 






0 Kommentarer






hits