Profiltekst her!



Arkiv




Kategorier


Siste innlegg

Annonser








Håp.

I dag dro jeg og André for å levere litt klær til Fretex, og det satte tankene ganske kraftig i gang.. Det fikk begge to tror nå jeg til å faktisk vurdere de mindre heldige.

Jeg har vært heldig, har vokst opp i med en mor og far som har hatt muligheten og jobbet hardt for at både jeg og min eldre søster skal ha en over gjennomsnittet bra oppvekst. Det er ikke alle som har det sånn. Så tenker jeg på de som har hatt uflaks i livet, kanskje havnet i en familie med en voldelig far eller rusavhengig mor, som har gitt deg dårligere sjanser i samfunnet. Noen av disse menneskene går jeg forbi hver eneste dag til jobb, og jeg vet at mange av de har en tragisk og sørgelig historie bak seg. Jeg ser de på vei til jobb og fra, på samme sted, hver dag. Ofte gir jeg dem det av mynter jeg har, sier ha en fin kveld. Noen dager går jeg rett forbi. Det gjør meg vondt å tenke på. De myntene trenger jeg jo ikke, jeg har god råd.

Jeg spørr meg selv om jeg nettopp hjalp til å finansiere dopavhengigheten eller alkoholmisbruken, men jeg vil ikke vite svaret. I det siste har jeg gitt noen av dem mat, og én gang kjøpte jeg hundfôr, fordi jeg så hunden. Som oftest når jeg forteller dette sier folk; ikke hjelp dem.. De har satt deg selv i knipa eller at jeg er dumsnill og naiv. Er jeg det? Jeg har ikke hjertet til å se mennesker lide uten å i det minste prøve å gi dem en hånd.

Så for ikke så lenge siden fikk jeg svaret på spørsmålene jeg så lenge har stilt meg selv. For på en togtur mellom Oslo og Lillestrøm med mye forsinkelser og god tid spurte en stakkars litt yngere sliten mann om å sitte vedsiden av meg. "Ja, selvfølgelig" sa jeg, og han mumlet at det ikke var bare selvfølgelig her i Norge. Jeg prøvde å godsnakke, og vi kom inn i en lang samtale. Han fortalte hvor han kom fra og beklaget for hvordan han så ut om jeg syntes han var ekkel. Jeg prøvde alt jeg kunne å være hyggelig og behandle han som en god venn da han sa "det er skjeldent jeg møter så gode mennesker. Det er jo selvfølgelig de som slenger en tier til meg, men de gjør det som oftest for å føle seg bra, ikke fordi de bryr seg om meg. Når jeg derimot møter sånne som deg som gir meg sjansen til å lette på hjertet og gir meg en god samtale med mye omsorg i ordene, det er da jeg husker at det finnes gode mennesker der ute. Du har gjort de neste dagene mine bedre, for jeg kommer til å minne meg selv på dette. Det å være narkoman er ikke lett, men vi er mennesker vi også, selvom vi blir sett på som noe feil" videre takket han meg for alt og vi gikk av toget sammen. Når han vinket farvel og vi snudde ryggen til hverandre. Når jeg gikk derfra gikk jeg med tårer i øynene, mye fordi han hadde fortalt meg mange triste historier om hvordan han blir behandlet, ofte overfalt av ikke bare mednarkomane som vil ha tingene hans men også av tenåringen som syns han er ekkel der han pleier å sitte, men mest kom tårene av at jeg pleide å være en av de med den tikroningen jeg kasta fra meg i farta. Jeg hadde nettopp lært hva noen få ekstra setninger kunne forandre.

Kall meg gjerne naiv, men jeg velger heller å prøve så godt jeg kan å glede de som sliter på min måte. Jeg akter ikke leve med noen som helst form for tunnelsyn.

(Beklager for eventuelle skrivefeil, skrevet på iphone.)






  




Navn:

E-mail:
        
Blogg:
        
Kommentar:



hits