Profiltekst her!



Arkiv




Kategorier


Siste innlegg

Annonser








uten mål

Siden jeg har vært ganske ung har jeg vel vært utfattelig dårlig på å følge målene jeg setter meg selv. Jeg er verdensmester i å forvirre meg selv, og ikke finne ut hva jeg selv vil og mener. Gi meg to valg og du ender opp å sitte der i timesvis, for jeg klarer aldri bestemme meg for hva som er best. 

Før så var det nok enda mer ille enn det er nå, kjæresten min har jobbet mye med å lære meg å tenke selv, og ikke bare flyte og lene meg i skyggen til andre. Skal inrømme at det er nok det jeg mener er mest behagelig. Jeg liker ikke at folk forventer noe av meg, fordi jeg føler at jeg aldri kommer til å gjøre dem fornøyd nok. Selvom jeg alltid har ønsket det, så kan jeg ikke gjøre alle glade. Det å sette seg selv sist i lengden er aldri en god ide. Jeg er veldig følsom og tar nok kanskje til meg alt folk sier om meg. Derfor så liker jeg meg egentlig best alene. Det å sitte alene med bøkene mine, pcen og klage på alt jeg vet om er vel det jeg kan best. Jeg har jo mine trygghetsmonomenter jeg også, som kjæresten. Han vet vel hver eneste følse jeg har, og kan lese meg uten at jeg trenger si noe om hvordan jeg føler det der og da. Jeg vet godt at jeg har gode venner som også vil hjelpe når jeg ikke kommer meg fram dit jeg vil, men jeg hater når folk prøver å hjelpe, jeg hater å prate om ting, fordi jeg hater å føle meg til bry. Hvorfor skal mine tanker og følser bry noen andre enn meg selv? De bryr ikke meg engang. 

Jeg kan sitte timesvis foran speilet og gnage på meg selv. Du er for tynn. Øynene dine er for stor. Se på den nesa. Slutt å spis så mye dritt. Se på huden din. Det er ikke rart ingen sier du er pen. Det er ikke rart du aldri blir sett to ganger på. Spis mer da. Tren. Du er for tynn. TYNN. Du er så tynn at du er stygg. Du er for stygg, Therese. Så imellom meg og megselv, så er det mye hat kanskje. Hat nok til at sminkespeilet mitt en knust. Så mye hat at jeg bruker tonnevis av penger på sminke, og enda fler timer foran speilet. Så mye hat at jeg skifter minst 5 ganger iløpet av dagen fordi uansett hva jeg tar på aldri er bra nok. Det kler alle andre og gå sånn, men ikke meg, sier jeg om og om igjen når jeg ser meg i speilet. 

Det verste er vel når man skal pynte seg, bli pen, føle seg pen. Det ender somregel opp med at jeg alltid er på nippen til å avlyse avtalene og sette meg på sengekanten med alle klærene  jeg har utover gulvet, og sitte der fortumlet og såret over at ingenting var pent nok, ikke bra nok. Hvorfor har jeg ikke fine nok ting? Hvorfor sier andre at de vil låne ting av meg? Hvorfor låner de klær av meg? Hvorfor? Hvordan kan de det når alt som ligger i klesskapet er så forferdelig og stygt. Kanskje fordi det kler alle andre. De er bra nok til å gå sånn, Therese. 

Jeg skal bruke et år på å trene 5 dager i uken, spise riktig, og være pen nok. Jeg vil være pen nok, jeg vil føle meg bra nok. Jeg vil at kjæresten min skal komme hjem fra militæret og være sjokkert over hvor pen jeg har blitt. For noe jeg aldri kommer til å forstå er hvordan han kan si at jeg er pen, ser han noe annet enn det jeg ser i speilet? Ser han noe annet enn hva jeg forestiller meg? Hva ser menneskene rundt meg? Hvis det er sånn at jeg er bra nok, hvorfor kan ikke jeg se det? 

Innerst inne vet jeg vel at det ikke en min skyld at jeg er tynn, for jeg spiser heletiden. Jeg vet at hadde jeg vært så ille så hadde jeg vel ikke hatt en så fantastisk kjæreste som gjør alt for at jeg skal ha det bra. Jeg vet at jeg aldri hadde blitt kjekket opp, jeg vet at jeg hadde fått høre det ofte nok. Jeg vet nok at jeg må bare innse det selv, at jeg er ikke så ille som jeg tror,  jeg må ikke være så streng mot meg selv. 









  




Navn:

E-mail:
        
Blogg:
        
Kommentar:



hits