Profiltekst her!



Arkiv




Kategorier


Siste innlegg

Annonser








Minner for livet?

Jeg sitter her, og prøver å huske alt det jeg bare har lagt bak meg og glemt. 

Jeg husker at som barn så sa jeg alltid at jeg skulle bli Advokat, jeg skulle bli som pappaen min. Det var helt fram til jeg begynte å drite i skole og helt til jeg og pappa mista det båndet vi hadde. Vi kom vell egentlig ikke overens på flere år, før vi til slutt fant tilbake til hvem vi var. Så sitter jeg her og tenker på, hvor ble det av den drømmen? Det drømmen om å bli rik, ha et stort hus, og kunne velge hva jeg vil ha. 
Jeg slutta å gå på skolen, jeg satt heller hjemme selvom jeg visste jeg trengte en utdanning, det tok så lang tid før jeg innså det og begynnte å møte opp igjen.

Så tenker jeg tilbake på første festen, den perioden vi gjemte flaskene i sokker og fordelte dem mellom venninnene. Hvor ble det av den tiden egentlig? Den tiden vi måtte ringe halve verden for å få noen til å kjøpe drikke for oss, drikke som var 4 rusbrus hver. Det gikk så fort, plutselig mista alle kontakt. Det å dra på fest var ikke så bigdeal mer, fordi nå er det jo lov.

Så er det de minnene fra gamle forhold, første gang man sa man elsket noen, eller første kysset. Haha. Jeg kan helt ærlig inrømme at jeg visste ikke hva elske var engang første jeg sa det. Plutselig skulle forhold bli seriøse, det var viktig å ta det siste skrittet, fordi alle andre gjorde det jo! Så tenker man tilbake på når man var 10 år, da vi lekte nøtt sannhet eller prosent, sex, alkohol og dop var ikke et samtaleemne, om noe skjedde var det bare å gå hjem til mamma så ordnet hun alt. Kjærlighetssorg varte i 1 dag, så plutselig hadde man en ny kjæreste. De fleste forholdene varte i 1 mnd maks i gjenngjeld for det nå. Jeg vet at om jeg blir singel nå, tar det nok mye mer enn en dag før jeg kommer meg over André. 1 mnd går så fort at den rekker man ikke tenke over engang, 1 år går så fort at det gjør vondt. Det føles ut som om jeg nettopp gikk ut av ungdommsskolen, så er det snakk om uker før jeg skal ut i arbeidslivet og må klare meg 100% selv. Det er jo bare noen år siden jeg møtte opp på skolen for første gang jo! 

Jeg skulle virkelig ønske at når ting ble vanskelig nå, at jeg kunne løpt til mamma. Nå kan mamma gi meg råd, men hun kan ikke fikse alt. Hun kan ikke passe på hva jeg gjør, hun kan ikke gi meg husarrest fordi jeg kommer hjem en time forseint.. fordi innetider er rett og slett et helt fjernt tema. 

Tiden går så alt for fort, alt vi skulle gjøre, alle planene, barndommsvennene du ser en gang i året, alle flytter hvert til sitt, alle har hver sin jobb. 
Jeg ser hva de voksene mente med at barndommen går fort.. Det jeg husker mest er når bestefaren min sa at jeg måtte finne på mest mulig, at jeg måtte ta nytte av hvert sekund gjennom barndommen fordi jeg kom til å huske den hele livet, selvom det er noen få år av livet det er snakk om. Så når jeg ser tilbake på alt det rampete, og det jeg kanskje ikke skulle gjort så angrer jeg ikke. For det var ufattelig morsomt, det er gode minner.  









  




Navn:

E-mail:
        
Blogg:
        
Kommentar:



hits