Profiltekst her!



Arkiv




Kategorier


Siste innlegg

Annonser








uutholdelig

Det startet på ungdomsskolen, jeg sluttet å bry meg, jeg byttet ut alle vennene mine, skulket, var bare frekk og irritert på alle som prøvde å hjelpe eller fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Utrolig at jeg i det heletatt gikk ut av ungdomsskolen med karakterer mener nå jeg, og hadde jeg vært læreren min hadde jeg ant. klappa til meg. Jeg var jo så håpløs, og frekk. Jeg husker så mye jeg har sagt og gjort mot lærerene mine. De viste hvor de fant meg, på røykehjørnet bak hallen. Der sto jeg med alle vennene mine, de vennene jeg har null kontakt med i dag. Jeg snakker med en av de, men hun er og blir min beste venn. Snakker jo selvfølgelig med noen av dem med jevne mellomrom, med det er ingen av de jeg møter uten om min kjære Stine. 

På vgs, var jeg like ille første året. Jeg hadde ikke peiling på hvor jeg ville i livet, og heller ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det endte med at jeg flyttet til Jessheim en periode, men flyttet etterhvert hjem til Mamma og Pappa igjen. Jeg trives godt hjemme, jeg liker at de setter krav til meg. Så begynte jeg på skolen igjen etter sommeren, etter en hel sommer med Andrè. Andrè har alltdi vært streng på at jeg skal gjøre det jeg er pliktig til, møte opp på skolen og bli noe jeg å. Han ringte meg somregel hvert friminutt de første skoledagene mine for å gi meg en liten peptalk på hvorfor jeg ikke burde skulke og hva jeg kan bli om jeg prøver. De lød somregel sånn: du er smartere og har så mye potensiale jentami, om du bare vil og gidder. Vis meg hva du kan nå! Dette er setningen jeg hadde hørt for mye, men fra han var den vell annerledes, for jeg har ikke skulket siden, og jeg har oppnådd så mye, jeg har fått lærlingsplass på et av oslo sine beste steder ant. Og jeg har så lite fravær og har ikke blitt nedsatt i enten orden eller oppførsel, noe jeg ikke har blitt hvert år siden jeg begynte på ungdomsskolen. Jeg gruer meg likevel like mye hver gang de sender ut midtterminskarakterer. Jeg går og venter på dem i posten hver eneste dag! De har blitt sendt ut i dag, og for meg er det så ille .. jeg er like redd for dem enda. Jeg vet de er greie, men de skremmer meg så mye faktisk. Jeg har nesten angst for å se på karakterene mine. Jeg hater det. 

Men jeg kan si at jeg er stolt av meg selv! Og til dere som skulker skolen nå, og gir faen .. dere aner ikke hvor dumt det er. Dere har sikkert hørt det tusen ganger, men jeg har måtte jobbe dobbelt så hardt som de andre jeg går med for å få greie karakterer, fordi jeg har mista så mye på skolen. Når jeg søkte lærlingsplass og måtte legge fram gamle attester med fraværet mitt på var jeg direkte flau og irritert på meg selv. Vil dere noe i livet, må dere jobbe for det. Jeg måtte jobbe for å få den drømmen av en kjæreste jeg har i dag, og det måtte han å! Jeg måtte jobbe til jeg nesten traff veggen for å få en lærlingsplass, og jeg har jobbet kveld på kveld på kveld sammen linja mi, på 30 stykker, for at vi alle skal få råd til å resie til Paris sammen nå den 14. April. Så hardt arbeid lønner seg.. Husk det. 









  




Navn:

E-mail:
        
Blogg:
        
Kommentar:



hits